Nær døden opplevelse!

Bare tanken hadde jeg gruet meg til i flere uker. Det var som om negative tanker hadde festet seg på hjernehinnen, og ble der. Negative tanker om slit, negative tanker om en styrke jeg visste jeg ikke hadde, negative tanker om hyperventilering, oppkast, amputering av bein, og ikke minst flere uker opphold på et sykehus. Det ble nesten som et forbi, en angst. 

Sola skinte, det var vindstille, og alle forhold var tilrettelagt for en helt aldeles strålende tur. ...for noen. Vår proffsykelist Per hadde valgt og lede klassen opp Ulrikken, over hele vidden, bort til Fløyen, og ned til bussen igjen.
Jeg prøvde å sku på en indre motivasjon før turstart. Men motivasjoen var på bunn etter første lille bakke. Mount Everest ble plutselig snudd om til å være en umenneskelig ting å gjøre. 
Det må være filmtriks.

Jeg hadde klart å holde følge med gjengen et stykke, det for å holde min ekstreme dårlige kondis i skjul lengst mulig. 
For jeg visste det ville bli oppdaget en gang i løpet av turen. Vi hadde kommet halvveis opp Ulrikken, og tårnet på 
toppen var mulig å se. 
Men bakken opp var et forferdelig syn. Jeg kjente melkesyre i beina, og leggene var stive.
Alle negativ tanker svirret oppe i hodet mitt. Og det ble ikke bedre da
jeg hele tiden fikk spørsmålet "Går det bra med deg Ellen?". Er det ikke lov
å ha dårlig kondis her? Alle er ikke skapt for å springe opp de bratteste bakker, og mange ser ikke poenget heller.
Jeg klatret nærmest, det mest for å slippe å bruke beina, for de føltes ikke som var der. Jeg gikk og gikk, men toppen kom meg 
ikke nærmere. Et håpløst prosjekt. Motivasjon var ikke tilstede, og den var heller ikke på vei. Den bare gravde seg ned ettersom jeg ble forbigått av en mann i 60 årene, en far med unge i bæremeis, og ei gravid dame. Hvor får folk energien ifra? Skal det være mulig å være så dårlig?

Jeg bet tennene sammen, og etter noen krampestopp, så kom jeg meg til toppen. Et mål hadde blitt nådd, og grensene spengt, samt pulsen min. Det var glede.
Etter en liten pause var vi i gang videre, og jeg hadde fått beskjed om at nå var det bare nedover til Fløyen. Fantastisk. Jeg nøyt det så lenge jeg kunne. For ikke før vi hadde gått 100 meter var det til med klatring igjen. Var vi ikke ferdig med bakkene?!?! Neida, bakker var det nok av. I hver 
oppoverbakke var motivasjonen på bunn, og med en gang vi kom
på topp steg den til topps. Sånn holdt det på fram til vi var halvveis,
og satte oss ned for å spise lunsj. Det smakte med mat, og ikke minst med hvilepuls. 

Etter en halvtime med andakt, mat og utsikt var vi igang igjen. Nå gikk det mye bedre, og veien fram til Fløyen og ned gikk fortere enn forventet. Jeg lå i lederposisjon. Men flere ting er ihvertfall sikkert, at jeg ikke skal gå den turen en gang til før mer trening, at jeg skal ta med meg en unge så det ikke ser ut til at jeg sliter med kondisjonen, og at jeg skal sørge for å ta med meg et skilt hvor det står: "Jeg var her for andre og siste gang." Jeg er glad jeg slipper å klatre opp himmelen når livet her på jorden en gang er slutt.