KaN mEr Gå GaLt?

Det begynte i august/september, vi hadde bestemt at vi skulle til Kenya med Helge som reiseleder. Han hadde være der nede mange ganger før, og kjente en del folk, så dette skulle gå fint. :)
Noen måneder etter fikk vi beskjed om at Helge tok seg et år permisjon for å trene Brann2, som han hadde blitt spurt om. Han kunne da ikke bli med til Kenya som planlagt. Trist var det, men vi hadde jo kjempe god erstatning; Amund Langøy, som hadde sitt første på Bildøy som lærer.
Da var vi klar for Kenyatur med Amund i spissen. Julen nærmet seg, og som de fleste vet, ble det uro i nettopp landet Kenya. Vi ble rådet til å ikke reise.
Nå begynte det å haste litt. Hvor skulle vi reise? Hvem kjente vi der nede som vi kunne ringe? Hva skulle vi reise å se? Spørsmålene surret ganske godt oppe i hodet til Amund.

Han begynte å sjekke. Og det tok ikke bare litt tid, men MYE tid. Både sent og tidlig jobbet Amund, og litt etter litt begynte små brikker å falle på plass. Ann Karin, lærer på Bildøy, fortalte at hun hadde en bekjent som har vært en del nede i Tanzania og jobbet, men at hun nå var hjemme i Norge. Valfrid var navnet. Hun ble ringt, og sa seg villig til å være med og guide, med litt skepsis til en hel gjeng som hun ikke kjente fra før. Etter mye jobbing begynte det å ligne et program til to ukers opphold. Dette kom til å bli spennende, og vi kom til å oppleve noe ganske likt som det som vi hadde tenkt i Kenya. Valfrid kom på besøk til Bildøy, og fikk snakket og sett oss som skulle være med. Skuldrene ble senket, og hun begynte virkelig å gleder seg, like mye som oss.
Vi reiste hjem på vinterferie for å hente eventuelle ting å ta med ned, samt pass og vaksinekort. Nå begynte det virkelig å nærme seg. Vinterferien ble slutt, og vi hadde ladet opp. Men da kom beskjeden. Kona til Amund, Åshild som ellers er ei helt fantastisk, gledesspredene dame, hadde fått tarmslyng. Hun hadde operert i magen i vinterferien, men tilstanden til å passe på to små gutter alene i to uker, var ikke så veldig bra. Det vil si at Amund som hadde ringt opp og ned telefoner og var klar for å reise ned som reiseleder, måtte si seg fra plassen. Kunne dette bli værre?
Ja. For to-tre personer ble spurt om å ta plassen til Amund, men p.g.a. kort tid og andre planer i veien, så gikk ikke dette. Omtrent en uke før avreise sa bibellærer Morten Torsvik seg villig til å være med. Takk. Snakk om sporty mann. Knall.
Nok en gang ble planene da endret, og det fire dager før avreise. Morten ble neddopet med sprøyter, og gjorde seg klar med pass og alt. Planlegging for pakking ble klargjort, og vi var klar. Men i går kom ikke Morten på jobb. Nei, for han hadde blitt forkjølet. Forkjølet, nå? Det var ikke akkurat en passende tid.
Fremdeles er han litt småforkjølet, men vi håper og ber alle om at det skal gå over til i morra. For da er det avreise. For et styr. Alt dette, all planlegging, alle tårer, alle skuffelser, alle gleder, alt. Men på tur skal vi. Og foreløpig er det planer om at vi skal til Tanzania. Men helt sikker kan vi ikke være.

Vi kommer til å savne deg Amund.

Snart er vi her...

Stemninga er rar. Stemninga er rar her på Bildøy. Tror det kribler litt i magen til alle. Både til de som reiser "over there",
USA, og de som skal møte afrikansk kultur. Tenk, nå er det bare to usle små dager
igjen. Men mye kan skje.
Noen må ta de siste sprøytene, malariatabletten kjøpes inn, solariumet kjøres for fullt, felles ting samles inn, samt passene og vaksinekort, solkrem, caps, lommelykt, bibelen; 
pakkinga er i gang. Dette blir spennende. Jeg kjenner det på meg.

(Søster Sissel`s reisebag)

Nå gjenstår det bare å pakke kofferten

Mange har nok hørt om våres afrika-tur, men hvor skal vi egentlig? Det har jo alltid vært snakk om at vi skulle reise til Kenya, og det pleier å være den årlige turen for krik-linja sammen med tjeneste 1-linja. Men planene er endret for i år. P.g.a. uro nede i Kenya så ble det i år tur til nabolandet; TANZANIA!

Dette blir knall! To uker i Tanzania, med afrikansk kultur, annet språk, og møter med nye fantastiske mennesker. Det er et helt spesielt folk. På en positiv måte. Vi får oppleve de store forskjellene. Masse fattigdom, men allikevel har de så mye å gi. Av seg selv.

Avreise er den 28. februar fra Flesland, og er framme i Tanzania fredagsmorra 29. februar. Derifra reiser vi til Arusha, hvor vi skal være fram til søndagen. Her blir det fotballcup, og vi får oppleve en ekte afrikansk gudstjeneste.

Fra mandag 3. mars til onsdagen er vi i Karatu, blant annet i Manjara Nasjonalpark på safari, og bibelskolen Mbulu.

Videre går turen til Haydom på torsdagen, og med omvisning der. På fredagen får vi møte ungdommene der, og det blir fotballspilling. Det blir en utfordring. Kvelden avsluttes med et kveldsmøte i busjen, Hara, hvor vi har fått spørsmål om å ha en andakt som da blir oversatt til deres språk. Det kan bli en spennende opplevelse.

Lørdagen den 8. mars: Kvinnedagen, vel å merke. Da reiser vi videre over Basotu til Katesh. Her blir det kirkebesøk, og vi besøker Kirkholm familien, som er misjonærer der nede. Her blir vi til søndag.

Fra mandagen 10. mars og fram til vi reiser tilbake torsdag den 13. mars, så reiser vi tilbake til Arusha. Da stopper vi innom Tarange Nasjonalpark, og det blir noen litt mer avslappende dager på slutten. Litt for å fordøye de masse inntrykkende etter så mange opplevelser.

Nei, det er ingen tvil om at dette kommer til å bli en kjempe opplevelse. Jeg kjenner det kribler i magen. Det skal bli kjekt å bli med inn i kulturen deres, gå med skjørt hver dag, og legge buksene igjen hjemme. Varmt blir det, og kanskje blir vi solbrente, men det hører med.

Nå gjenstår det bare å pakke kofferten. :)

Det er så lite som skal til.

Det er så lite som skal til. Det er så lite som trenger å gjøres for at ting kan forandre så mye. Noen hundrelapper er nok til at folk kan få leve. Om det så bare er èn krone eller to, så er det ihvertfall mat for noen dager. Hvorfor gir vi ikke mer? Hvorfor lar vi ikke vær med å kjøpe den nyeste buksa, og heller gir pengene til de som trenger det? Vi er så egoistiske. Jeg er egoistisk.
Da vi fikk fastsatt dato på når misjonsløpet var, kjente jeg at jeg gruet meg. Jeg hadde ikke lyst å springe, og kondis har jeg aldri hatt. Det var et ork. Og tungt var det. Men når jeg tenker på det i ettertid så var det ikke så ille likevel. Og når en tenker på hvor mye det betyr for de som virkelig trenger det, var det absolutt verdt det. Jeg kunne gjerne sprunget et par timer til.
Ingen vet enda nøyaktig hvor mye som ble samlet inn, men alt mellom 50 000-100 000. Og det er knall. Tenk det. På to timer. Og det er bare Bildøy bibelskole. Neste år får vi med oss resten av Norge tenker jeg. Kjempe idè.

Vinterferie

Bål på stranda

Nå er det vinterferie for elevene ved Bibelskolen Bildøy. Den nesten uken er studentene spredt over hele landet for å tilbringe en uke sammen med familie og venner. Det er nok mange som er enige om at det blir deilig med fri etter flere travele uker på skolen med en del reising og mye teorifag. For noen er dette begynnelsen på en lang periode borte fra livet på Bildøy. De som ikke skal være med på linje turen jobber med egene prosjekter hjemme i studieturs perioden og deretter er det påskeferie. For andre er denne perioden en viktig oppladning til det som for mange blir bibelskole årets hoydepunkt. Sammen med T1 klassen skal KRIK linja på tur til Tanzania fra 28 februar fram til 13 mars. Vi har fått tur plan med noen spennende detaljer om opplegget, men det kommer senere.
Før oppladnings uken var KRIK nok en gang i spissen og organiserte bål brenning på stranda på skoleplassen. Det var en populær afære som nådde sitt mål om a samle skolen til en fredlig stund i Guds natur. Kvelden kunne ikke vært mer perfekt med stjerneklar himmel, nydelig temperatur og vindstill hav. Med varm bål, gitar og sang var stemningen en fin avrunding til den perioden som har vært og en fin innledning til de spennende utfordringene som kommer.
God Ferie!

Kall & tjeneste

"DU er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle deg derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta deg ikke selv til rette, men strekk deg LANGT så vi bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt deg, skal vi tilgi hverandre. Og over alt dette, kle deg i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender." Kol.3,12-14.
Har du tenkt på det noen gang, at du er Guds utvalgte? At Gud har valgt ut deg, og at han har tenkt ut planer for ditt liv. At han har ledet deg gjennom alle de dager du har fått opplevd til nå. Tenk det.
Det er lett å be når en har det tungt, og alt strider i mot. Jeg har ingen anelse om hvor mange ganger jeg har bedt Gud om styrke, om at Han må hjelpe meg. Men har jeg takket han for at det gikk så godt? Takker du han for at problemet ikke ble noe problem allikevel?Takker du han når dagene er helt toppers? Og når alt faller til rette, på sin plass. Takker du han for hver dag, og for alle de fantastiske menneskene som har gitt deg så mye. For det hjalp deg, gjorde det ikke?
Jeg fikk spørsmålet: Er du klar for å bli tent av Gud? Ja, er jeg det? Er jeg klar for å gi alt over til han? ”For meg er livet Kristus, og døden en vinning” sa Paulus. Tenk det. Tenk å ha en sånn oppfatning, og ha en sånn lyst til å følge Jesus. Paulus har skrevet mange brev og er nok den som har hatt mest innflytelse i kirkehistorien. Han var tent av Gud. Han hadde nøden til å fortelle. Videre sa han: ”Jeg har en stor sorg, og en stadig nød i mitt hjerte.” Jeg lengter etter den nøden. Er det noen som tvinger deg Paulus? ”Ja, Jesu kjærlighet tvinger meg.”

Har du lyst å få denne brannen i hjertet? Har du den allerede?

Du må gjøre som Paulus, les evangeliet, hør det, se det, og bli ledet av det. Og hver dag ikke glem at Han døde for deg, og at Han er ditt liv. Du trenger ikke være redd for at Han vil dømme deg. Du trenger ikke være redd for at du går fortapt. For Han har betalt for det.
”For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.” 1Kor.1,30. Jesus er rettferdighet, Jesus er din helliggjørelse, og Han er din forløsning.

Vi har alle et kall, og alle en tjeneste. Den er forskjellig fra person til person. Men den er like viktig. "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." Matt. 28, 19-20.

”You can have all this world, just give me Jesus.”

Kvelden siger på. Lampa er tent, og bibelen ligger foran meg. Oppslått. Jeg sitter her alene, men samtidig vet jeg at jeg ikke er alene. Jeg prøver å forstå. Forstå det ene mennesket som døde for meg. Prøver å forstå det som skjedde. Det virker så umulig. Det er umulig. Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor skal èn bok være så vanskelig å forstå?
Jeg har valgt å bruke et år for å bli bedre kjent med Han. Vi kalte det friår. Men så gikk det opp for meg at dette er nok det mest nyttige året i mitt liv. Det er nå jeg må ta valget. Evigheten eller fortapelsen. Egentlig er det et ganske teit spørsmål; vil du leve evig, eller vil du gå fortapt? Selvfølgelig vil èn leve evig. Men hvorfor er det da så mange som velger fortapelsen? Det undrer meg.
Det kan ikke bare være fortiden eller skylde på press fra venneflokken. Èn må jo ha en mening om det som vil komme. Tenk Han kommer snart igjen. Kanskje nå i skrivende stund. Ville jeg da blitt med?
Det er så vanskelig å vite. Og så vanskelig å forstå. Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å tenke på det, for det er Han som avgjør. Men allikevel er jeg så nysgjerrig. Nesten litt redd. Tror jeg nok?
Jeg skulle så gjerne fortalt det til alle. Vennegjengen. Familie. Ukjente. Men det er ikke alltid passende. Tenker du. Men jeg skal fortelle deg en ting at folk lurer på bibelen mer enn du tror. Folk vil høre om du forteller. Selv de du minst hadde ventet.
Hvorfor forteller vi ikke da? Vi vil jo ikke at familie og venner skal ende i fortapelse. Vi vil jo gi dem valget, og de kan jo ikke velge før de har hørt.
Det er så mange spørsmål som surrer oppe i hodet mitt. Jeg er et tenkende menneske. Men jeg har ikke svar på alt. Og da leser jeg:
”Jeg vendte mitt hjerte til å lære visdom å kjenne, og jeg så på det strev og kav folk har her på jorden – verken dag eller natt får de søvn på sine øyne. Da så jeg at det er slik med alt Guds verk at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen. Hvor meget et menneske så strever med å granske det, kan han likevel ikke utgrunne det. Og selv om han sier at han nok skal forstå det, er han likevel ikke i stand til å finne det ut.” Pre. 8, 16-17.
Sånn er det med Gud tror jeg. Samme hvor mye vi prøver å fatte hvor stor Gud er, så er det ikke mulig. Det skal ikke være mulig. Det eneste èn trenger å vite er at Han frelser oss, om vi tror. Èn trenger bare å tro. Det er alt. Tro at Han døde på korset for oss, at Han er Guds sønn, at våre synder blir borte om vi ber om tilgivelse. Da får vi leve evig. Tenk det. Det er rart å tenke på. Nesten litt usannsynlig. Men sant.
Jeg syns også det er vanskelig å vite Guds plan med alt. Får aldri noe direkte svar. Men allikevel går livet videre, og jeg har tatt valg. Det vil si, Gud har vært med i mine planer. Eller er det jeg som har vært med i hans planer?
Det viktigste valget vi tok sammen var at jeg vil følge Han, og Han er med meg. Det er rart. Endelig er jeg sikker. Han gjør meg sikker. Han vil lede meg. Det fortalte Han meg.

Når krikere møtes

Noen ville nok tro at musikklassen var på vei til Hemsedal sist mandag. Men det var riktig nok krik-klassen. Stemningen i bussen på høy, høyere, høyest. En evig syngende medley fra Bildøy til krik høgfjellsenter. Ingen kan motsi at krikere ikke kan synge.
Vel oppe i høyden, og barmhjertige som vi er, okkuperte vi de beste sengene, før Sagavoll-, Nordfjord-, og Anskar-krikere ankom plassen. Boblebadet var også ledig, så vi så ingen grunn til å ikke bruke det. Her skulle livet nytes.
Kvelden kom sigende på, og etter å ha bruk all energi på å treffe bekjente og ukjente, dro vi dyna over hodet ganske fort. Evt. soveposen om du vil.
Tirsdag morgen, nærmere bestemt halv 8, ble frokost servert. Deilig frokost. Det skulle gjøre godt før aktivitetene. Men først en time med det aller viktigste; Guds ord. Roald Kvam, vår kjære humoristiske bibellærer ledet oss inn i den første av fire bibeltimer. Interessant, spennende, nyttig, artig og lærerikt å høre på (klarte ikke bare velge to ord).
Aktivitetene som vi kunne velge mellom var isklatring, kiting, telemark (A, B, eller C), Alpint (A, B, eller C), snowboard (A, B eller C), og avansert snølek. På telemark C var det en gjeng med Bildøy-krikere, bare Bildøy. Telemark C er vel å merke for nybegynnere. Alle kan ikke være like gode i alt.
Med godt mot tok vi beina fatt og spente på oss utstyret. Vi tok noen prøverunder i barnebakken, før vi ganske fort tok den 8-seters stolheisen opp til toppen. Jeg skal bare si dere det, at telemark ser lettere ut enn det er å utføre. Så mye teknikk hadde jeg aldri trodd at det var. Men vi er jo kjent for å ikke gi opp, og det står vi for.
Halv ett var det felles lunsj i varmestua. Her gikk samtalen i dagens prestasjoner, og flauser. Det smakte med mat før en ny økt i bakken.
Minibussene stod klar halv fire, og det gjorde vi og. Med armer og bein i behold var neste stopp dusjen. For noen, varm, for andre, iskald.
Kvelden fortsatte etter middag med underholdning fra skolene. Her hang latteren løst. Trodde ikke vi kunne være så morsomme. Tabbedressen ble også utdelt til dagens største tabbe. Den skulle brukes i bakken dagen etter.
Trøtte tryner møttes i spisesalen halv 8 neste dag. Det tar på å få med seg alt. Etter morgensamlingen var det på med skiklær igjen. Siste innspurt i bakken for noen. Nå var det bare å lære seg telemark fortest mulig, og jeg kan innrømme at det var rett før jeg ga opp telemarksvingene, men det er ikke noe å snakke om.
I 4-tiden samla gjengen seg i høgfjellsenteret. Kitinggruppa kitet uten vind i dag, så der ble det ikke mye futt. Trøstet med god mat før vi forflyttet oss opp hvor vi fikk høre tale av Kjell Marksett.
Tabbedressen ble ført videre til dagens tabbe, og en badedrakt til beste tabbe av lederne. Og hvem passer ikke bedre den enn Amund(bilde). Stemmer, Amund Langøy fikk den etter å ha blitt fortalt tabben med litt overdrivelse.
Amund, klar iført badedrakt til frokost torsdags morning. Må si du kledde den Amund. Ingen tvil.











Bibeltime før det var klart for isklatring for noen. Skikkelig fasinerende må jeg si. Stå nedi en foss som var fryst til is. Og at det går an å klatre med pigger på fjell visste jeg ikke. En artig, og positiv opplevelse. Men veldig tungt. Du har gjort det gått når du har valgt telemark først i to dager, og så isklatring. Da er du liksom støl overalt!
Vel tilbake til en varm dusj, og kokken som hadde vært syk var tilbake. Da snakker vi lunsj. Nei, middag mener jeg. God middag. Selv om det var fisk.






























Siste kveld, og da er det sosialt. Da er det ikke tid til å gå og legge seg. Prat, sang, underholdning, vitser, brettspill, og ikke minst kortspill. De siste var vel i seng i 4-tiden. Og da var det ikke like lett å holde øynene åpne dagen etter kl halv 8.
Men tidlig frokost på fredagen og, før siste bibeltime med Roald Kvam.
Så var det å ta hendene fatt og vaske, rydde, pakke ut og støvsuge så det suste i veggene. For et krikteam. Unnagjort på to timer. Ingen problem.
Avslutningen på uka ble med lek og morro, og ikke minst velsignelsen. Vi hadde en helt fantastisk uke, med et knall opplegg. Kunne ikke blitt bedre. Det var så genialt gøy å treffe alle krikere fra andre kanter av landet. Vi er nesten som en familie. Storfamilie.