Kvelden siger på. Lampa er tent, og bibelen ligger foran meg. Oppslått. Jeg sitter her alene, men samtidig vet jeg at jeg ikke er alene. Jeg prøver å forstå. Forstå det ene mennesket som døde for meg. Prøver å forstå det som skjedde. Det virker så umulig. Det er umulig. Hvorfor skal det være så vanskelig? Hvorfor skal èn bok være så vanskelig å forstå?
Jeg har valgt å bruke et år for å bli bedre kjent med Han. Vi kalte det friår. Men så gikk det opp for meg at dette er nok det mest nyttige året i mitt liv. Det er nå jeg må ta valget. Evigheten eller fortapelsen. Egentlig er det et ganske teit spørsmål; vil du leve evig, eller vil du gå fortapt? Selvfølgelig vil èn leve evig. Men hvorfor er det da så mange som velger fortapelsen? Det undrer meg.
Det kan ikke bare være fortiden eller skylde på press fra venneflokken. Èn må jo ha en mening om det som vil komme. Tenk Han kommer snart igjen. Kanskje nå i skrivende stund. Ville jeg da blitt med?
Det er så vanskelig å vite. Og så vanskelig å forstå. Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å tenke på det, for det er Han som avgjør. Men allikevel er jeg så nysgjerrig. Nesten litt redd. Tror jeg nok?
Jeg skulle så gjerne fortalt det til alle. Vennegjengen. Familie. Ukjente. Men det er ikke alltid passende. Tenker du. Men jeg skal fortelle deg en ting at folk lurer på bibelen mer enn du tror. Folk vil høre om du forteller. Selv de du minst hadde ventet.
Hvorfor forteller vi ikke da? Vi vil jo ikke at familie og venner skal ende i fortapelse. Vi vil jo gi dem valget, og de kan jo ikke velge før de har hørt.
Det er så mange spørsmål som surrer oppe i hodet mitt. Jeg er et tenkende menneske. Men jeg har ikke svar på alt. Og da leser jeg:
”Jeg vendte mitt hjerte til å lære visdom å kjenne, og jeg så på det strev og kav folk har her på jorden – verken dag eller natt får de søvn på sine øyne. Da så jeg at det er slik med alt Guds verk at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen. Hvor meget et menneske så strever med å granske det, kan han likevel ikke utgrunne det. Og selv om han sier at han nok skal forstå det, er han likevel ikke i stand til å finne det ut.” Pre. 8, 16-17.
Sånn er det med Gud tror jeg. Samme hvor mye vi prøver å fatte hvor stor Gud er, så er det ikke mulig. Det skal ikke være mulig. Det eneste èn trenger å vite er at Han frelser oss, om vi tror. Èn trenger bare å tro. Det er alt. Tro at Han døde på korset for oss, at Han er Guds sønn, at våre synder blir borte om vi ber om tilgivelse. Da får vi leve evig. Tenk det. Det er rart å tenke på. Nesten litt usannsynlig. Men sant.
Jeg syns også det er vanskelig å vite Guds plan med alt. Får aldri noe direkte svar. Men allikevel går livet videre, og jeg har tatt valg. Det vil si, Gud har vært med i mine planer. Eller er det jeg som har vært med i hans planer?
Det viktigste valget vi tok sammen var at jeg vil følge Han, og Han er med meg. Det er rart. Endelig er jeg sikker. Han gjør meg sikker. Han vil lede meg. Det fortalte Han meg.
Jeg har valgt å bruke et år for å bli bedre kjent med Han. Vi kalte det friår. Men så gikk det opp for meg at dette er nok det mest nyttige året i mitt liv. Det er nå jeg må ta valget. Evigheten eller fortapelsen. Egentlig er det et ganske teit spørsmål; vil du leve evig, eller vil du gå fortapt? Selvfølgelig vil èn leve evig. Men hvorfor er det da så mange som velger fortapelsen? Det undrer meg.
Det kan ikke bare være fortiden eller skylde på press fra venneflokken. Èn må jo ha en mening om det som vil komme. Tenk Han kommer snart igjen. Kanskje nå i skrivende stund. Ville jeg da blitt med?
Det er så vanskelig å vite. Og så vanskelig å forstå. Jeg er så glad for at jeg ikke trenger å tenke på det, for det er Han som avgjør. Men allikevel er jeg så nysgjerrig. Nesten litt redd. Tror jeg nok?
Jeg skulle så gjerne fortalt det til alle. Vennegjengen. Familie. Ukjente. Men det er ikke alltid passende. Tenker du. Men jeg skal fortelle deg en ting at folk lurer på bibelen mer enn du tror. Folk vil høre om du forteller. Selv de du minst hadde ventet.
Hvorfor forteller vi ikke da? Vi vil jo ikke at familie og venner skal ende i fortapelse. Vi vil jo gi dem valget, og de kan jo ikke velge før de har hørt.
Det er så mange spørsmål som surrer oppe i hodet mitt. Jeg er et tenkende menneske. Men jeg har ikke svar på alt. Og da leser jeg:
”Jeg vendte mitt hjerte til å lære visdom å kjenne, og jeg så på det strev og kav folk har her på jorden – verken dag eller natt får de søvn på sine øyne. Da så jeg at det er slik med alt Guds verk at menneskene ikke kan utgrunne det som hender under solen. Hvor meget et menneske så strever med å granske det, kan han likevel ikke utgrunne det. Og selv om han sier at han nok skal forstå det, er han likevel ikke i stand til å finne det ut.” Pre. 8, 16-17.
Sånn er det med Gud tror jeg. Samme hvor mye vi prøver å fatte hvor stor Gud er, så er det ikke mulig. Det skal ikke være mulig. Det eneste èn trenger å vite er at Han frelser oss, om vi tror. Èn trenger bare å tro. Det er alt. Tro at Han døde på korset for oss, at Han er Guds sønn, at våre synder blir borte om vi ber om tilgivelse. Da får vi leve evig. Tenk det. Det er rart å tenke på. Nesten litt usannsynlig. Men sant.
Jeg syns også det er vanskelig å vite Guds plan med alt. Får aldri noe direkte svar. Men allikevel går livet videre, og jeg har tatt valg. Det vil si, Gud har vært med i mine planer. Eller er det jeg som har vært med i hans planer?
Det viktigste valget vi tok sammen var at jeg vil følge Han, og Han er med meg. Det er rart. Endelig er jeg sikker. Han gjør meg sikker. Han vil lede meg. Det fortalte Han meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar