Det begynte i august/september, vi hadde bestemt at vi skulle til Kenya med Helge som reiseleder. Han hadde være der nede mange ganger før, og kjente en del folk, så dette skulle gå fint. :)
Noen måneder etter fikk vi beskjed om at Helge tok seg et år permisjon for å trene Brann2, som han hadde blitt spurt om. Han kunne da ikke bli med til Kenya som planlagt. Trist var det, men vi hadde jo kjempe god erstatning; Amund Langøy, som hadde sitt første på Bildøy som lærer.
Da var vi klar for Kenyatur med Amund i spissen. Julen nærmet seg, og som de fleste vet, ble det uro i nettopp landet Kenya. Vi ble rådet til å ikke reise.
Nå begynte det å haste litt. Hvor skulle vi reise? Hvem kjente vi der nede som vi kunne ringe? Hva skulle vi reise å se? Spørsmålene surret ganske godt oppe i hodet til Amund.
Noen måneder etter fikk vi beskjed om at Helge tok seg et år permisjon for å trene Brann2, som han hadde blitt spurt om. Han kunne da ikke bli med til Kenya som planlagt. Trist var det, men vi hadde jo kjempe god erstatning; Amund Langøy, som hadde sitt første på Bildøy som lærer.
Da var vi klar for Kenyatur med Amund i spissen. Julen nærmet seg, og som de fleste vet, ble det uro i nettopp landet Kenya. Vi ble rådet til å ikke reise.Nå begynte det å haste litt. Hvor skulle vi reise? Hvem kjente vi der nede som vi kunne ringe? Hva skulle vi reise å se? Spørsmålene surret ganske godt oppe i hodet til Amund.
Han begynte å sjekke. Og det tok ikke bare litt tid, men MYE tid. Både sent og tidlig jobbet Amund, og litt etter litt begynte små brikker å falle på plass. Ann Karin, lærer på Bildøy, fortalte at hun hadde en bekjent som har vært en del nede i Tanzania og jobbet, men at hun nå var hjemme i Norge. 
Valfrid var navnet. Hun ble ringt, og sa seg villig til å være med og guide, med litt skepsis til en hel gjeng som hun ikke kjente fra før. Etter mye jobbing begynte det å ligne et program til to ukers opphold. Dette kom til å bli spennende, og vi kom til å oppleve noe ganske likt som det som vi hadde tenkt i Kenya. Valfrid kom på besøk til Bildøy, og fikk snakket og sett oss som skulle være med. Skuldrene ble senket, og hun begynte virkelig å gleder seg, like mye som oss.
Vi reiste hjem på vinterferie for å hente eventuelle ting å ta med ned, samt pass og vaksinekort. Nå begynte det virkelig å nærme seg. Vinterferien ble slutt, og vi hadde ladet opp. Men da kom beskjeden. Kona til Amund, Åshild som ellers er ei helt fantastisk, gledesspredene dame, hadde fått tarmslyng. Hun hadde operert i magen i vinterferien, men tilstanden til å passe på to små gutter alene i to uker, var ikke så veldig bra. Det vil si at Amund som hadde ringt opp og ned telefoner og var klar for å reise ned som reiseleder, måtte si seg fra plassen. Kunne dette bli værre?
Ja. For to-tre personer ble spurt om å ta plassen til Amund, men p.g.a. kort tid og andre planer i veien, så gikk ikke dette. Omtrent en uke før avreise sa bibellærer Morten Torsvik seg villig til å være med. Takk. Snakk om sporty mann. Knall.
Nok en gang ble planene da endret, og det fire dager før avreise. Morten ble neddopet med sprøyter, og gjorde seg klar med pass og alt. Planlegging for pakking ble klargjort, og vi var klar. Men i går kom ikke Morten på jobb. Nei, for han hadde blitt forkjølet. Forkjølet, nå? Det var ikke akkurat en passende tid.
Fremdeles er han litt småforkjølet, men vi håper og ber alle om at det skal gå over til i morra. For da er det avreise. For et styr. Alt dette, all planlegging, alle tårer, alle skuffelser, alle gleder, alt. Men på tur skal vi. Og foreløpig er det planer om at vi skal til Tanzania. Men helt sikker kan vi ikke være.
Valfrid var navnet. Hun ble ringt, og sa seg villig til å være med og guide, med litt skepsis til en hel gjeng som hun ikke kjente fra før. Etter mye jobbing begynte det å ligne et program til to ukers opphold. Dette kom til å bli spennende, og vi kom til å oppleve noe ganske likt som det som vi hadde tenkt i Kenya. Valfrid kom på besøk til Bildøy, og fikk snakket og sett oss som skulle være med. Skuldrene ble senket, og hun begynte virkelig å gleder seg, like mye som oss.Vi reiste hjem på vinterferie for å hente eventuelle ting å ta med ned, samt pass og vaksinekort. Nå begynte det virkelig å nærme seg. Vinterferien ble slutt, og vi hadde ladet opp. Men da kom beskjeden. Kona til Amund, Åshild som ellers er ei helt fantastisk, gledesspredene dame, hadde fått tarmslyng. Hun hadde operert i magen i vinterferien, men tilstanden til å passe på to små gutter alene i to uker, var ikke så veldig bra. Det vil si at Amund som hadde ringt opp og ned telefoner og var klar for å reise ned som reiseleder, måtte si seg fra plassen. Kunne dette bli værre?
Ja. For to-tre personer ble spurt om å ta plassen til Amund, men p.g.a. kort tid og andre planer i veien, så gikk ikke dette. Omtrent en uke før avreise sa bibellærer Morten Torsvik seg villig til å være med. Takk. Snakk om sporty mann. Knall.Nok en gang ble planene da endret, og det fire dager før avreise. Morten ble neddopet med sprøyter, og gjorde seg klar med pass og alt. Planlegging for pakking ble klargjort, og vi var klar. Men i går kom ikke Morten på jobb. Nei, for han hadde blitt forkjølet. Forkjølet, nå? Det var ikke akkurat en passende tid.
Fremdeles er han litt småforkjølet, men vi håper og ber alle om at det skal gå over til i morra. For da er det avreise. For et styr. Alt dette, all planlegging, alle tårer, alle skuffelser, alle gleder, alt. Men på tur skal vi. Og foreløpig er det planer om at vi skal til Tanzania. Men helt sikker kan vi ikke være.
Vi kommer til å savne deg Amund.
Snart er vi her...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar